Historien bak gruve 2 strekker seg helt tilbake til 1913 når amerikanerne begynte oppfaringen. Selve produksjonen kom imidlertid ikke i gang før 1921 og i 1937 var den første delen av gruva utdrevet. Utslaget ble så flyttet lengre inn i i dalen, like over det vi i dag kjenner som Nybyen.

Kullproduksjonen fortsatte så i gruve 2b, bare med opphold under krigen, frem til gruva var utdrevet i 1968. Siden starten hadde det da blitt produsert oppunder 8 millioner tonn kull i gruva. I 1952 omkom 6 mann i en gasseksplosjon i gruva.

Siden gruva ligger like over Nybyen er den et ypperlig mål for en liten søndagsekspedisjon - skjønt enkelt er det aldri når gruva ligger i såpass bratt terreng, og snøen gjør sitt med å fylle fra før bratte stigeganger i daganlegget.

Daganlegget sett fra taubanehallen

Utsikt mot Longyearbyen fra taubanehallen i gruva

Mot Longyearbyen fra toppen av daganlegget

Nybyen, Sverdrupbyen og Huset fra samme sted

Brakkene i Nybyen, Longyearbreen og Sarkofagen

Inne i daganlegget. Bygningene er freda og vekta hvor kibbene ble veid står fortsatt.

Inne i anlegget. Sjakta ned til kullsiloen kan skimtes ved stolpene.

Gamle garderobeskap - med pynt.

De urædde mænd; Kristian (NO), Michael (DE) og Brendan (GB)

Ikke vanskelig å forstå hvorfor man blir bitt av basillen. Blålyset over Longyearbyen, Adventfjorden og Hiorthfjellet.

Cool place:hot music er slagordet - og det stemmer! 4-8. februar var Longyearbyen åsted for jazzfestivalen Polarjazz - skjønt festivalen er raus i sin tolkning av begrepet jazz. Her fant man godbiter for enhver musikksmak; for eksempel Ola Kvernberg Trio for den ihuga jazzfan og Katzenjammer for de som ville ha en gla'-opplevelse av den sjeldne sorten.

Jeg fikk oppdraget som offisiell fotograf - en drømmejobb for en lidenskapelig musikkinteressert fotograf.

Bjørn Eidsvåg har rutine - og selv om man til tider kanskje kan påstå at det går litt på autopilot, så leverer han varene; kjente, kjære sanger med høy nynne-/allsangfaktor

Rå og ekte fusion kan man kanskje kalle det? Uansett: det er rett og slett skikkelig tøft når Kristin Sevaldsen med band tar av!

Ola Kvernberg Trio var for meg en av de store overraskelsene. En råtøff kombinasjon av fele, kontrabass og trommer! Fele? Gitar? Samma det - festivalens jazzalibi nummer én var det utvilsomt!

Katzenjammer sto for festivalens avslutning lørdag kveld - og for en avslutning! Fra å framstå som litt skrangleaktig pop på radio beviste de virkelig hva de er gode for - og sjarmerte en smekkfull sal i senk med humør, sjarm og en utrolig evne til å traktere de mest merkelig instrument; som for eksempel Børge Bass, en enorm bassbalalaika (se under).