Barentsburg har lenge stått på lista mi over “places to visit before I die”. Sist lørdag la Sølvi, Ole Magnus, Johanne og jeg ut på de 50 kilometrene til det russiske hovedsetet på Svalbard. På to skutere, under lavt skydekke og i lett snøvær tilbakela vi turen på drøye en og en halv time.
Ole Magnus, Sølvi, Johanne, en uhåndterlig Yamaha Venture og min trofaste Skidoo Grand Touring - Ride in style!
Om Johanne planlegger å imponere russerne i deres “egen” sport, turn, er uvisst…
Å komme til Barentsburg er som å reise i en tidsmaskin. Helge Ingstad, sysselmann på Svalbard i perioden 1933 - 1935 beskrev sitt første møte med Barentsburg i 1934 slik:
“Underlig er det å vandre gjennom dette lille Sovjet her oppe i skyggen av polen, hvor mer enn to tusen menn, kvinner og barn fra hele det veldige russiske riket er kastet sammen. Her møter vi ukrainere, kareler, votjaker, tseremisser, tartarer, folk fra Sibirs nakne tundra og til Svartehavets frodige egn […] som skåret ut av Tolstois romaner.”
Barentsburgs historie strekker seg tilbake til 1920-tallet da nederlenderne drev kullet i fjellet. I 1932 ble konsesjonen solgt til Russerne og kullgruvene har siden blitt drevet av det statlig eide Trust Arktikugol, eller “Trusten”. I dag ligger imidlertid størsteparten av gruva under vann siden en brann i oktober 2006. Uten drift i gruva bor det i dag bare omlag 400 personer her, og siden fraflytningen av Pyramiden i 1998 er Barentsburg den eneste gjenværende russiske bosetningen på Svalbard.
Befolkningstallet er i stadig nedgang og mange av bygningene i byen står derfor tomme. Forfallet skjærer i øynene og gjør et sterkt inntrykk.
Lenin vokter enda over Barentsburg
Snøen legger i ny og ne et hvitt teppe over et til vanlig grått landskap. På en stille dag ligger røyken fra kraftverket tett over byen.
Hotel Barentsburg og hovedkontoret for “Trusten”, Trust Arktikugol, langs hovedgata; ulitsa Ivana Starostina
Russisk MTV med musikk fra det glade nittitall i kaféen på Hotel Barentsburg
Et besøk i Barentsburg gjør et sterkt inntrykk, og trass i forfallet kan man fortsatt ane noe av den fordums storhet Barentsburg hadde før Sovietunionens fall. Man kan stadig lese om russernes planer for å gjenopprette noe av det tidens tann har tatt vekk, men tiden og forfallet går sin gang og enn så lenge forblir Barentsburg den eneste russiske bosetningen på Svalbard - et slitent monument over gammel Sovjetisk storhet.