Rangifer tarandus platyrhynchus

- også kjent som svalbardrein - en stillfaren krabat man ofte møter på Svalbard!

På tur til UNIS en tidlig morgen. 

Reinsdyr har en sirkumpolar utbredelse med flere underarter i ulike områder. Underarten svalbardrein forekommer utelukkende på øygruppen Svalbard. Her finner man praktisk talt rein i alle områder som ikke er dekt av isbreer.

På grunn av de varierende klimabetingelsene og sterke sesongvariasjonene har svalbardreinene flere tilpasninger som bidrar til at de kan leve i dette området. Dyrene sparer mye energi ved sitt rolige levesett, og de har en velutviklet evne til å bruke kroppens egne energireserver når beitetilgangen er dårlig om vinteren. De har også en kraftig og lang pels. Den viktigste dødsårsaken er sult som følge av nedslitte tenner etter beiting på små forekomster av planter blant stein og grus.

- Så vet vi det!

I - an artic survivor? Artic safety and survival course!

Redningsøvelse i - 30 grader - kjølig, men tøft! 

Navnet sier det meste! Nå skal jeg være rusta for det man måtte støte på her i isødet. I løpet av 6 dager har vi gjennomgått svært mye; førstehjelp, bekledning, skyting og våpenbehandling, navigasjon og kommunikasjon, bre- og snøskredredning samt ferdsel på sjøis og oppsetting av nødbiuvak. Selv om man kan mye av dette fra før er det aldri dumt med oppfriskning, og når vinden uler og kvikksølvet i termomteret kryper ned i bobla er det desto viktigere å kunne sakene godt!

Dagene ble brukt til både teoriundervisning og praktiske øvelser ute og inne - og kurset ble avsluttet med redningsøvelse inn under Longyearbreen. Mange spennede og morsomme opplevelser, men det har også bydd på en del utfordringer når temperaturen jevnt har holdt seg rundt 30 grader og vinden har vært sur. Under slike forhold risikerer man frostskader på få minutter dersom man lar hud være eksponert.

Likevel - ett bilde sier mer enn tusen ord!

Skytebanen måkes før trening på rifle- og nødpistolskyting. Man leker ikke med isbjørn, lissom...

Svalbardgeriljaen trener..
Fra venstre: Fred, isbjørn

Riktig førstehjelp
Teltoppsetting i flerbrukshallen

Så kom lørdagen og redningsøvelsen. Kaldt, vindfult og snø i lufta - akkurat slik instruktørene ville ha det! Det nyladede batteriet i IXUS'en døde i løpet av 30 minutter - selv om kameraet lå i innerlomma på jakken, men jeg fikk likevel tatt noen få bilder.
(Dere får tilgi IXUS'ens noe ymse bildekvalitet i denne posten.)

Redningshelikopteret har visse likhetstrekk med en UFO... 

Under helikopteret blir naken hud forfrosset på sekunder

Etter øvelsen ventet eksamen på oss før dagen ble avrundet med sosial samling (les fest) rundt det store ildstedet i kantina. Logistikkavdelinga spanderte pizza og drikke på alle mann - tusen takk!

Ingen ulykke - bare to slitne arctic survivors...

Første opphold på Svalbard over

Første opphold på Svalbard er over og i 10 dager har jeg bodd på Brakke 9 i Nybyen.

Nybyen er ikke så ny som navnet skulle tilsi, men var bygd med nærhet til gruvene i fjellene rundt Longyearbyen. I og rundt Longyearbyen ligger det 7 gruver, men i dag er det bare gruve 7 som drives - mest for å holde liv i byens kullkraftverk - og hovedparten av kullgruvedriften til Store Norske Spitsbergen Grubekompani (SNSG) foregår i dag i Svea. Tiden da gruveslusken bodde på brakker i Nybyen er altså forbi og i dag er det  derfor først og fremst studenter som okkuperer brakkene.

Sentrum av Longyearbyen slik vi kjenner det i dag har altså kommet til i ettertid, og en gåtur fra Nybyen til sentrumsfeltet tar omlag 30 minutter. Som regel er dette 30 minutter med deilig frisk luft, men når været viser seg fra den noe mer ublide kanten (hvilket det ofte gjør) kan denne lille rusleturen bli en liten ekspedisjon! Da er gode klær et pluss.

Snøfokk mot Huset Bente, my partner in crime - en plass inni der...

 Nybyen under Sarkofagen og Longyearbreen

På Svalbard leker man ikke mørketid - for å si det sånn. Mørketida i Tromsø blekner i sammenligning og er vel mer for en grå sommerdag å regne. Bildet over er tatt omtrent på det lyseste tidspunktet på dagen, og dette er "bare" i slutten av november.


Men hvorfor i alle dager skal en vordende farmasøyt skrive masteroppgave på Svalbard?

Jeg har vært så heldig at jeg får lov til å studere legemiddelforurensing i miljøet, og på Svalbard skal jeg lete etter SSRI'er - det vil si Selective Serotonin Reuptake Inhibitors, eller selektive serotonin reopptakshemmere om du vil - på populært det noe misvisende "lykkepiller". Enkelte har spurt hvorfor jeg skal lete etter antidepressiva på Svalbard som tross alt har en nokså selektert befolkning. Man blir ikke boende på Svalbard dersom man er deprimert vil enkelte hevde. Sannheten er vel at SSRI'er også brukes på Svalbard, om enn ikke i like stort omfang som på fastlands-Norge. De har tidligere vært funnet i Adventfjorden, og med den nye, flotte metoden min (som forhåpentligvis snart vil fungere) håper jeg å kunne påvise enda fler.

Oppholdet denne gangen ble først og fremst brukt til å få ordnet alle formaliteter i forhold til UNIS (de er det ikke få av), og å få hentet sjøvannsprøver. Etter mye om og men og kontra på kontraen fikk vi til slutt kommet oss ut på Adventfjorden i den 50 fot store sjarken Viking Explorer. Vi fikk hentet våre 70 liter sjøvann og resten av dagene gikk med til prøveopparbeidelse og ekstraksjon av prøvene.

Longyearbyen sett fra Viking Explorer på Adventfjorden

70 liter vann tar ikke lang tid å hente med vår fantastisk pumpe. Bente pumper og Kåre hjelper til! 

4. januar er jeg igjen på plass i Longyearbyen. Da venter ei ukes langt sikkerhetskurs, og forhåpentligvis andre sprell.

Stay tuned - som det heter på godt norsk!